Litt fakta om kongekrabben som kom krabbene fra øst…

For ca 80 år siden satte russiske forskere  kongekrabben ut i Murmanskfjorden for å etablere en ny fiskeressurs. (De lyktes utfor sine grenser med den etableringen.)

Siden har kongekrabba krøpet østover og vestover langs kystlinjen og utover i åpne havområder i det sørlige Barentshavet.

Slik vi er blitt kjent med den, så er den nok kommet for å bli ei stund.

Kongekrabben har ikke kun vært en ønsket art i våre farvann.

Det er ikke spesielt morsomt å være garnfisker når garna er fulle av kongekrabber.

Videre har undersøkelser dokumentert områder der krabben har vært i store mengder over lang tid, har gitt betydelige effekter på bunnøkosystemene.

Likevel er kongekrabben blitt en  verdifull ressurs og danner grunnlag for et omfattende kystnært fiskeri Finnmark.

Krabbens egentlige  opprinnelige utbredelsesområde er Kamtsjatka-halvøyen i det nordlige Stillehavet.

Kongekrabben lever på grunne områder frem til ryggskjoldet er ca. 50 millimeter langt, da er den ca. 2–3 år gammel.

Etter hvert som krabben blir større, vil den krype dypere ned i havet.

Kongekrabben parrer seg på grunt vann om våren. Da trekker både han og hunkrabbene opp fra dypet.

Når de er ferdige med å parre seg, hokrabba har gytt og alle millionene av krabbeegg er klekket, vandrer hele gjengen ned til dypet og holder seg der helt til neste gang de kan parre seg.

Dietten til krabben varierer med krabbestørrelse og dybde.

Larver beiter på plante- og dyreplankton, juvenile beiter på diatomeer, protozoa, hydrioder, krabber og andre små bunndyr.

Voksne krabber beiter på ulike børstemarker, muslinger, snegler, slangestjerner, sjøstjerner, kråkeboller, fisk og alger, og kan derfor kalles altetende.

Som populasjon er kongekrabben altetende, mens individene kan være spesialiserte på utvalgte byttedyr.

Hannkongekrabben vokser seg større enn hunnkongekrabben, og kjønnet deres kan avgjøres ved å undersøke bakkroppen som ligger på undersiden av krabben.

Hannkrabben har en trekantet symmetrisk lapp, mens hunnkrabbens lapp er vid og asymmetrisk og dekker det meste av undersiden. Det er under denne buklappen hunnkrabben gjemmer eggene sine.

Krabben er et krepsdyr og vokser rykkvis ved å skifte det ytre skallet.

Like etter skallskiftet vil den være myk, lite bevegelig og dermed mer utsatt for eventuelle fiender.

Årstiden for skallskiftet varierer med alder og kjønn.

Små krabber skifter oftere skall enn store, og store hanner skifter skall med mange års mellomrom.

Hunkrabber må skifte skall i forbindelse med gytingen og parringen.

Hunnen er derfor avhengig av beskyttelse fra en hannkrabbe som gjerne er ganske mye større enn henne selv.

Ofte kan parringen foregå ved at hannkrabben tar tak i hunnen med kloa og bærer rundt på henne til hun er klar til å skifte skall. (Nesten Romantisk!)

Etter at han har hjulpet henne av med det gamle skallet, kan hun legge ut nye egg og befruktning av disse kan skje.

Hunnene bærer med seg eggene festet under bakkroppen i opptil 11 måneder fra de befruktes til de klekkes.

En gjennomsnittlig stor hunnkrabbe kan ha 130 000 til 165 000 egg.

Antall egg varierer med individets størrelse og det kan være forskjeller som skyldes geografiske variasjoner.

Kilde:Kongekrabbe | Havforskningsinstituttet (hi.no)

En krabbe gjennomgår forskjellige sykluser hvor vi som kjøpere er nødt å være veldig oppmerksom på krabbens tilstand.

En krabbe med dobbelskall  eller i skallskifte er ikke salgbar og bør heller ikke kjøpes.

Krabben skal alltid behandles pent og så varsomt som mulig. En skadet krabbe er en svekket krabbe.

Vi skal tenke på dyrevelferd og vi skal tenke på kvalitet.

Det gjelder hele veien fra teinene, fiskebåten, mottak, produksjon og transport.

Krabbene – som kan veie opptil åtte kilo og være over en meter i diameter – kom først inn i norske farvann for 30 år siden. Arten var langt i fra ønsket. I dag er kongekrabben blitt en luksusvare som vi sender rundt om i hele verden!